Hovedside » Arkiv » Nyhetsarkiv » Solstad og Ibsen

Solstad og Ibsen

Av: Jens-Morten Hanssen

Grafikk: Tank Design

Under et internasjonalt Ibsen-seminar i Beijing i mai 1995 entra Dag Solstad talerstolen og hevda at Ibsen ikke "har hatt noen stor betydning for meg". Hvis han skulle ha nevnt tjue forfattere som han setter usedvanlig pris på, ville han "sannsynligvis ha glemt å nevne ham" (Solstad 1995a, 34). Når Solstad nå fyller 70 år og vi benytter anledninga til å undersøke Ibsen-referanser i hans samlede forfatterskap, kommer vi i stuss. Blant norske samtidsforfattere fins det nemlig ingen som har gått så tett i dialog med Ibsen som vår jubilant.

Hvordan kan vi forklare Solstads Beijing-påstand? 1) Det gjaldt i 1995, men gjelder ikke i dag. 2) Solstad underslår påvirkninga fra Ibsen, litt slik som Ibsen selv ofte benekta inspirasjonskilder. 3) Solstads forfatterskap viser det motsatte. Verket er klokere enn mannen.

Til punkt 1 er å si at det er riktig at Solstad hadde vært forfatter i ganske mange år før Ibsen-referansene begynte å gjøre seg gjeldende. Solstad sier selv et sted at han inntil han hadde fylt 50 år hadde et "respektfullt, men totalt uinteressert forhold til Henrik Ibsens forfatterskap" (Solstad 2008, 45). Han skrev riktignok på eget initiativ om Vildanden til examen artium da han var nitten, men som ung forfatterspire var Knut Hamsun, Franz Kafka og Albert Camus de viktigste forbildene. På den annen side: da Solstad sto på talerstolen i Beijing hadde han gitt ut både Ellevte roman, bok atten (1992) og Genanse og verdighet (1994) — og var kanskje godt i gang med Professor Andersens natt (1996), en trio av romaner som bugner over av Ibsen-ballast. Er det derfor kanskje noe i punkt 2 ovenfor?

Hvorfor skulle Solstad underslå påvirkning fra Ibsen? I en artikkel basert på et foredrag om Ibsen og Kierkegaard vurderer Solstad Ibsens berømmelige påstand om at han har lest lite av Kierkegaard og forstått enda mindre. Solstad mener det ikke er noen grunn til ikke å tro Ibsen på dette punktet. Ibsen tenkte "innenfor sin dramatikk, i det dramatiske rom". Han hadde mer enn nok med å la seg påvirke innafor rammene av dramasjangeren og hadde "ingen forutsetning (…) for å bli påvirket av Kierkegaard", som var filosof (Solstad 2006b, 40). På samme måte må vi kanskje ta Solstads ord for god fisk. Ja, Ibsen spiller en stor rolle i de nevnte tre romanene, men nei, Ibsen har ikke hatt "stor betydning" for Solstad. I et intervju med Jan Landro i desember 1996 eksellerer Solstad på sitt uforlignelige, keitete vis i kunsten å motsi seg selv — i ett og samme svar: "Jeg er ikke så veldig opptatt av Ibsen, det er jeg ikke. Jo, jeg er opptatt av ham. Syns han er veldig bra, jeg er veldig imponert." (Landro 2001, 155) Kanskje må vi foreløpig slå fast at Solstads forhold til Ibsen er komplisert og tvetydig. For øvrig er sjangervalg nok ikke uten betydning. Ibsen skrev ingen romaner, han takla prosasjangeren dårlig. Solstad skriver så å si utelukkende prosa. Kanskje fins det mellom de to kun et begrensa mulighetsfelt for påvirkning?

Dag Solstad. Foto: © Luca Kleve-Ruud / Dagsavisen / Samfoto
Dag Solstad fyller 70 år 16. juli. Foto: © Luca Kleve-Ruud / Dagsavisen / Samfoto

La oss vurdere punkt 3. Er det slik at Ibsen spiller en sentral rolle i Solstads forfatterskap?

Vi kan grovt sett skille mellom Solstads skjønnlitterære forfatterskap og hans sakprosaskrifter når det gjelder Ibsen-nedslag. Til sistnevnte kategori hører Beijing-foredraget fra 1995 som er publisert både på engelsk og på norsk (Solstad 1995a og 1995b). I Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift har Solstad publisert tre Ibsen-artikler: I nr. 1/2006 en grundig og overveiende favorabel anmeldelse av første bind av Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi, i nr. 2/2006 "Alvorets århundre. Om Kierkegaard og Ibsen", basert på et foredrag Solstad holdt under en konferanse om de to åndsgigantene i København, og i nr. 2/2008 essayet "Om Brand av Henrik Ibsen". I sistnevnte artikkel forsøker Solstad å sirkle inn hva det var som "skaket sinnene" slik, da den største litterære suksessen i Norden noensinne utkom i 1866, gjennom å se på tre utvalgte samtidige anmeldelser (Georg Brandes, M. J. Monrad og Clemens Petersen). Artikkelen har en bemerkelsesverdig konklusjon. Solstad finner via Clemens Petersen at Brand handler om "Idébevissthetens gjenoppståelse og menneskeslektens nye fødsel" og drar ut av det en høyst personlig slutning: "Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige." (Solstad 2008, 50) Det er ikke så lett å følge Solstads leap of thought akkurat her.

Solstads Ibsen-relaterte sakprosatekster er for så vidt interessante i seg selv, men det er ikke til å underslå at de påkaller vår oppmerksomhet fordi det er Solstad, bejubla og markant romanforfatter, en av våre aller fremste, som har skrevet dem. La oss derfor se på Ibsen-referansene i hans skjønnlitterære verk. Det er her kombinasjonen Solstad-Ibsen virkelig blir spennende.

Det er mulig å peke på intertekstuelle referanser til Ibsen i romaner av Solstad forut for Ellevte roman, bok atten, for eksempel i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984 (jmf. Mishler 2000). Det er imidlertid i og med Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet og Professor Andersens natt at det "tar av".

Ellevte roman, bok atten handler om Bjørn Hansen som forlater kone, barn og departementsjobb i Oslo og flytter sammen med sin elskerinne Turid Lammers i Kongsberg, hvor han blir byens kemner. Lammers trekker Hansen med i Kongsberg Teaterforening, et amatørteaterselskap som hovedsakelig spiller farser og operetter. Etter hvert foreslår Bjørn Hansen at de skal forsøke seg på et større løft, noe annet enn de "tanketomme" operettene. Hansen får foreningen med seg på at de skal sette opp Ibsens Vildanden. Bjørn Hansen får rollen som Hjalmar Ekdal, Turid Lammers Gina Ekdals rolle. Det går ikke særlig bra. Oppsetninga blir "en gedigen fiasko" (Solstad 1992, 35). Hansens Hjalmar Ekdal var bare en "dyster og langtekkelig kropp på en scene" som geberda seg til ingen nytte (36). Lammers var oppsetningas eneste lyspunkt, hun strålte som Gina Ekdal, men derigjennom forrådte hun alt sammen. Bjørn Hansen "gikk til bunns, men hun nektet å bli med ham til bunns. Hun vrikket på svansen i stedet (…). Hun stjal scenen." (39) Halvveis i romanen ryker forholdet. Andre halvdel er via Bjørn Hansens vanvittige plan, hans "Nei", hans "store Ikke" som går ut på å late som at han er blitt lam og lenke seg til rullestol.

I romanen er det ikke bare snakk om intertekstuelle referanser til Ibsen. Hans drama Vildanden blir et handlingsdrivende element. Det setter ting på spill i forholdet mellom Bjørn Hansen og Turid Lammers, skaper konflikt og bidrar til slutt til at forholdet spiller fallitt. I utgangspunktet representerer Ibsens stykke et ideal, et motstykke til farsene og operettene, noe de impliserte kan strekke seg mot og bli løfta av. Men løftet blir til et gedigent fall.

Det kan være fruktbart å se Ellevte roman, bok atten i sammenheng med begrepet inautentisitet som Solstad har vært opptatt av helt siden 1960-tallet (jmf. Solstad 1968). Når Bjørn Hansen gjør noe ektefølt (Vildanden), blir det fiasko. Han lykkes bare med sine inautentiske valg (den fingerte lammelsen). Parallellene og det ironiske skjæret fra Vildanden er tydelige. Livsløgneren Bjørn Hansen, som gjennom egen livserfaring har alle mulige forutsetninger for å spille livsløgneren Hjalmar Ekdal, feiler likevel kapitalt. Inautentisiteten som råder i forholdet mellom figurene i Ibsens stykke, finner paralleller i relasjonene mellom Solstads romanpersoner.

Solstads neste roman, Genanse og verdighet, har mange likhetstrekk med Ellevte roman, bok atten. Den er også svært kort og handler om en middelaldrende mann som havner i en form for eksistensiell krise. Og Vildanden spiller igjen en helt sentral rolle i romanens første halvdel. Den ytre handlinga er kort gjenfortalt. Elias Rukla, lektor ved Fagerborg videregående skole i Oslo, underviser i Vildanden for sine attenårige elever. Han retter all fokus mot en parentes i fjerde akt hvor bipersonen dr. Relling "dirrer litt i stemmen" og sluttdialogen mellom dr. Relling og Gregers Werle i femte akt. Mot slutten av dobbelttimen, akkurat idet Rukla er i ferd med å formidle den (for ham) dypeste innsikt om stykket, bringes han ut av fatning av et innett stønn fra en av elevene. På vei ut av skolegården får han et raserianfall idet han ikke klarer å få slått opp paraplyen sin. Han slår og tramper i stykker paraplyen foran åsynet til skolens måpende elever. Han innser at "dette var slutten på 25 års virke som offentlig oppdrager i den norske skole. Dette var hans endelige fall." (Solstad 1994, 39) Han vandrer ut i byen og ender opp i rundkjøringa utenfor Bislett stadion, ute av stand til å avgjøre hvilken retning livet hans fra nå av skal ta.

Igjen er Vildanden handlingsutløsende element. Også nå feiler hovedpersonen, denne gang i undervisningssammenheng. Dr. Relling, som i Ruklas utlegning blir Ibsens antagonist (15), blir Ruklas bane. Han evner ikke å nå fram til elevene. Det eneste målbare pedagogiske resultat han oppnår, er et innett stønn, dette "unge selvrettferdige stønn" (34) som Rukla ikke tør å ta til motmæle mot (jmf. Mathisen 1995). I forhold til Ellevte roman, bok atten bedriver Solstad gjennom Elias Rukla i ennå sterkere grad Ibsen-eksegese. Overfor oss lesere gir lektoren nærmest til beste et seminarinnlegg i et tenkt Ibsen-forskerforum. Innlegget er så visst ikke uten originale poenger.

I Professor Andersens natt er Ibsen-forbindelsene kanskje en tanke løsere enn i de to foregående romanene. Han bringes ikke på banen før over halvveis ut i romanen. Til overmål viser det seg imidlertid da at hovedpersonen, Pål Andersen, litteraturprofessor ved universitetet, er Ibsen-forsker. Vi får vite at han skrev både hovedoppgave og doktoravhandling om Kongsemnerne. Professor Andersens natt åpner som en kriminalroman. Pål Andersen feirer ensom jul hjemme i sin leilighet på Skillebekk i Oslo. Gjennom vinduet blir han vitne til et mord i en leilighet i en nabobygård. Andersens umiddelbare tanke er naturligvis at han må ringe til politiet, noe han imidlertid aldri gjør. Han begår en unnlatelsessynd som han mot slutten av romanen innser ikke kan forsvares (Solstad 1996, 128). I stedet spiser han julemiddag med venner, besøker en kollega i Trondheim og vender så tilbake til sin vante universitetsjobb på Blindern etter jul og nyttår. Mot slutten av romanen stifter han til og med bekjentskap med morderen, Henrik Nordstrøm.

Ibsen er et interesse- og kompetansefelt i Andersens karriere, og dermed noe som karakteriserer ham som person. Men man kan også peke på mer subtile Ibsen-sammenhenger på et dypere plan i romanen. Andersen har studert Gengangere i årevis og

vet at det er perfekt (…), men likevel spør jeg: Var det alt? Var det ikke mer? Jeg rystes ikke. Jeg skakes ikke. Slik som publikum gjorde da det ble oppført for første gang, som en samtidig begivenhet. Det har ikke overlevd hos meg som den faktiske rystelse det en gang var, og hvordan kan jeg da utføre min samfunnsplikt, som er å formidle dette stykket til nye generasjoner? (72)

Det er en parallell mellom den estetiske rystelsen som er gått tapt og den etiske rystelsen som Andersen vitterlig føler da han blir vitne til et mord, men som hos ham ikke omsettes i konkret handling. Andersen er full av tvil om Ibsens storhet, han er i bunn og grunn mer opptatt av avantgardistisk litteratur fra det 20. århundre, men likevel legger han hele sin professorale prestisje i å framvise Ibsens storhet i 1880- og 1890-tallsdramaene. Så havner professoren i en situasjon som krever handling, men han lammes fullstendig. Han selv er et grelt eksempel på en mistanke Andersen går og bærer på, nemlig at "det intellektuelle, reflekterte og lesende menneske nå var satt utenfor for godt" (103).

I Solstads fire seneste romaner T. Singer (1999), 16.07.41 (2002), Armand V. (2006) og 17. roman (2009), nevnes Ibsen kun en skarve gang. I fotnoteromanen Armand V. hører vi i fotnote 96 at tittelfiguren tar med sin sønn på National Theatre i London for å se Brandav Henrik Ibsen (Solstad 2006a, 208). Armand er nylig blitt utnevnt til norsk ambassadør i London, sønnen er nylig blitt blind etter et elitesoldatoppdrag. Begge følger intenst med,

sønnen fordi han syntes det var morsomt å høre dette stykket, som han kjente til fra sitt eget morsmål, oppført på engelsk, og med engelske rim, Armand fordi han hadde et bestemt forhold til dette stykket, og lurte på hvordan dette glimrende ensemblet ville greie å forholde seg til det som Armand kalte vår tids Brand-uforstand. (208)

Hendelsen er på ingen måte sentral i romanen, men det er verdt å notere seg at Solstad selv så Brand bli satt opp i London i 2003 i regi av Adrian Noble og med Ralph Fiennes som Brand (Solstad 2008, 47). I Solstads essay om Brand leser vi om stykkets forhold til vår samtid. Vår tids "Brand-uforstand" er noe både Solstad og hans fotnoteromanhelt er opptatt av.

Mot slutten av den selvbiografiske romanen som bærer Solstads fødselsdato i tittelen, 16.07.41, skriver Solstad om farens drøm om å finne opp en evighetsmaskin, en "perpetuum mobile" (Solstad 2002, 198ff.). Både Solstad selv og forskere har satt dette i sammenheng med Hjalmar Ekdals oppfinnelse, hans store livsløgn, i Vildanden. Ifølge Solstad selv bunner hans livslange fascinasjon for stykket nettopp i dette (Landro 2001, 131). Men verken Ibsen eller Vildanden nevnes eksplisitt. Og det kan synes som Solstad på 2000-tallet har forflytta Ibsen-interessen til sitt sakprosaforfatterskap.

Fins det utover slike direkte og indirekte henvisninger til Ibsen og hans verk øvrige likhetstrekk mellom årets jubilant og Ibsen? Ibsen var sentral i det som er kalt det moderne gjennombruddet. Han brøt tvert med den hevdvunne tanken om at litteratur skulle løfte oss og forene det skjønne, det sanne og det gode i en uoppløselig enhet. Han la det historiske dramaet og versedramaet bak seg og parkerte det franske pièce bien faite. Han gjorde seg til talsmann for den autonome kunsten. Hos Solstad kan vi gjenfinne lignende tanker om og holdninger til hva litteraturen skal være og hva en forfatter skal bestrebe seg på. Solstad oppfatter sine romaner som et "motstykke til vår tids toneangivende kunst, som er den kommersielle". Han er opptatt av "det episke som sivilisasjonens siste skanse mot barbariet innenfor kunsten" (Solstad 1997, 16f.). Han har gjort seg til talsmann for "motstandens epikk" og opererer med "det uoppløselig episke element" som et slags adelsmerke for sin romankunst. Her er Solstad og Ibsen nære slektninger, og den yngste av de to trekker veksler på den eldre som en type forbundsfelle og sparringpartner.



Litteratur av Dag Solstad

  • 1968. "Nødvendigheten av å leve inautentisk", i: Vinduet, nr. 3, 190-195.
  • 1992. Ellevte roman, bok atten, Oslo.
  • 1994. Genanse og verdighet, Oslo.
  • 1995a. "En moderne norsk forfatters bruk av Ibsen i sine romaner", i: Klassekampen13.5.1995 (Magasinet, 34-35)
  • 1995b. "A modern Norwegian writer’s use of Ibsen in his novels", i: Ibsen Research Papers, Meng Shengde, Astrid Sæther (ed.), Beijing.
  • 1996. Professor Andersens natt, Oslo.
  • 1997. 3 essays, Oslo
  • 2002. 16.07.41. Roman, Oslo.
  • 2006a. Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, Oslo.
  • 2006b. "Alvorets århundre. Om Kierkegaard og Ibsen", i: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, nr. 2, 38-42.
  • 2008. "Om Brand av Henrik Ibsen", i: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, nr. 2, 45-51.


Øvrig litteratur

  • Landro, Jan H. 2001. Jeg er ikke ironisk. Samtaler med Dag Solstad, Oslo.
  • Mathisen, Klaus N. 1995. "Solstad og Ibsen. Når vild(m)anden våkner", i: Nytt Norsk Tidsskriftnr. 4, 364-370.
  • Mishler, William 2000. "Det mimetiske begjæret. Ei lesing av Dag Solstad mot Henrik Ibsen", i: Norsk litterær årbok, 133-146.
  • Ystad, Vigdis 2005. "Ibsen, Solstad and the Unspeakable Dimension. An Intertextual Relationship", i: Ibsen on the Cusp of the 21st Century, Pål Bjørby, Alvhild Dvergsdal, Idar Stegane (ed.), Laksevåg.