Hovedside » Arkiv » Nyhetsarkiv » Noras forsvinningsnummer

Noras forsvinningsnummer

Av: Jens-Morten Hanssen

Dukkehjem - figurlig talt etter Ibsen. Plakatdesign: Adam Bartley

Et dukkehjem iscenesettes paradoksalt nok som oftest uten dukker. Nora går fordi hun innser at hun er blitt behandla som ei dukke, en tilværelse hun må bryte ut av for å realisere seg selv og bli et selvstendig og uavhengig menneske. I stykket framstilles dette metaforisk. Nora er ikke ei dukke, hun behandles som om hun var det. I "Dukkehjem - figurlig talt etter Ibsen" snur Kattas Figurteater Ensemble på denne flisa.

Et dukkehjem begynner med julehøytidsidyll og ender i brutalt brudd. Nora håper på det vidunderlige, men innser at mannen Torvald ikke er mann for det. Men mens Ibsens stykke avsluttes med ordet vidunderlig etterfulgt av et spørsmålstegn, begynner Kattas Figurteater Ensembles versjon med det vidunderlige etterfulgt av et utropstegn. Nora føder en sønn. Dr. Rank er musiserende fødselslege. Torvald er nervøs, men overlykkelig.

Forestillinga gjør så et hopp på tre-fire år. Barna vokser til. De er som barn flest glad i dukker — og framstilles forresten også selv i form av dukker, ført hovedsakelig av hushjelpen Anne-Marie (Tessa Lepistö). Grepet med en prolog er ikke uproblematisk. Det tar lengre tid før ting spisser seg til. Idyllen i starten utbroderes, men vi blir ikke klokere av det, bare utålmodige på å komme videre.

Nora (Thea E. Skallevold) smugspiser makroner, kvitrer og kurrer for sin mann, den nyutnevnte bankdirektøren, her i patetisk umoden skikkelse (Geir Robsrud). Torvald trikser frenetisk med sin jojo gjennom hele forestillinga. Det forblir en gåte hvordan Nora kan forvente noe som helst i nærheten av noe vidunderlig fra denne mannen.

De øvrige mennene, Dr. Rank (Pete Livingstone) og Krogstad (Svend E. Kristensen) er dansktalende, mens Kristine Linde (Åsa Linder) snakker svensk. Undertegnede er svært positiv innstilt til slike samnordiske besetninger. Mer av det! Men det spørs om ikke språkaspektet er en medvirkende årsak til hovedproblemet med forestillinga: tempoet. Særlig de to dansktalende drar tempoet ned. De virker som man er redd for at publikum ikke skal oppfatte hva som blir sagt, man taler unødvendig sakte og tydelig. Grepet med prologen gjør heller ikke saken bedre. "Dukkehjem - figurlig talt etter Ibsen" er ei temposvak oppsetning.

Det er synd, for ellers er det mye positivt å peke på. Anne Helgesens regi og bearbeidelse er spennende. Et dukkehjem er Ibsens mest spilte stykke og i moderne tid ett av dramasjangerens mest spilte overhodet. Uansett hvordan man snur og vender på det er det forterpa. Men Helgesen gjør stykket til sitt. Hennes figurteaterkonsept tilpasses på snedig vis. Fokuset på dukke- og lerkefuglemetaforen ligger helt oppe i dagen. I bunn og grunn er det ikke originalt, men det realiseres på en forfriskende måte.

Av rolleprestasjonene er det helt klart Thea E. Skallevold som utmerker seg. Hennes Nora gjør inntrykk. Geir Robsruds Torvald kan knapt tas på alvor. Han oppfører seg som en narr. Nora er riktignok kledd ut som narr, men det er hun som styrer alt. Tyngdepunktet i forestillinga er lagt på konstellasjonen Nora-Linde-Krogstad, noe som er sterkt poengtert i sluttscenen. Kristine Linde strikker gjennom forestillinga på et rødt skjerf. Krogstad bærer en svær rutete tøyfrakk med røde knapper, en frakk han legger av seg i Helmers leilighet idet han slår seg sammen med Linde. Helt på tampen av oppgjørsscenen mellom ekteparet Helmer ikler Nora seg Krogstads frakk og skjerfet som Linde har strikka, og gjør seg klar til å gå. Her går hun imidlertid ikke, hun forsvinner. I et desperat forsøk på å holde på Nora henter Torvald barna. De er ikke barn, sier Nora, de er dukker! Nora vender ryggen til. Torvald griper tak i frakkekraven, tvinger Nora til å snu i døra, men hun er gått opp i røyk. Torvald står kun igjen med frakken og skjerfet. Skallet er tomt. Var Nora også kanskje bare ei dukke?

"Dukkehjem - figurlig talt etter Ibsen" spiller på mange sanser og blander ulike uttrykk. Pete Livingstones musikk er stemningsskapende, men av og til uttværende. Svend E. Kristensens koreografi er enkel, men virkningsfull, særlig scenene mellom Krogstad og Nora. Spillet med lys og skygger utdyper og beriker forestillinga både visuelt og konseptuelt. Ibsen skapte nyordet "dukkehjem". Vi er så fortrolig med det at vi sjelden tenker over hva det innebærer. Kattas Figurteater Ensemble maner til ettertanke. Hvilket fenomen er egentlig ei dukke? Hva er forholdet mellom en figur og det figuren framstiller?

˜*˜


"Dukkehjem - figurlig talt etter Ibsen" hadde premiere i Nøtterøy Kulturhus under Vestfoldfestspillene 29. juni. Anmeldelsen er skrevet på basis av forestillinga i Oslo Nye Trikkestallen 1. juli. Oppsetninga spilles forøvrig i Stockholm, København, Mikkeli, Tønsberg og Murmansk.

Adapsjon, konsept og regi: Anne Helgesen
Musikk:Pete Livingstone
Koreografi: Svend E. Kristensen
I rollene: Thea E. Skallevold (Nora), Geir Robsrud (Torvald), Pete Livingstone (Dr. Rank), Åsa Linder (Kristine Linde), Svend E. Kristensen (Krogstad), Tessa Lepistö (hushjelpen).