Hovedside » Arkiv » Nyhetsarkiv » Tissetrengt Borkman

Tissetrengt Borkman

Av: Jens-Morten Hanssen

John Gabriel Borkman, fjerde del av Ibsen-sagaen til Vegard Vinge og Ida Müller, spilles nå på Volksbühnes Prater-scene i Berlin av et ensemble på hele 78 personer. Vildanden på Black Box Teater i Oslo i 2010, den desidert ypperste teateropplevelse undertegnede noensinne har hatt, danner min personlige referanseramme. Forventningene er skyhøye. Dette kan da umulig gå bra! Jeg har satt av rikelig med tid. Jeg er over atten. Sarte følelser har jeg lagt igjen hjemme. Jeg åpner alle sanser. Men de kan for faen ikke gjøre hva som helst i teaterkunstens og Henrik Ibsens navn, tenker jeg for å være skjerpet.

Ibsen-oppsetningene til Vinge og Müller er så sprekkeferdige av betydning, referanser, estetiske, kunstpolitiske og moralske konsepter, galskaper, dævelskaper, barnslige påfunn, geniale påfunn osv. at jeg er nødt til å stoppe opp underveis og gjøre mellomoppsummeringer. Etter ca. seks timer, dvs. halvveis, spør jeg meg selv: hva har vi fått servert? Først og fremst Vegard Vinges penis! At mannen på virtuost vis kan tisse i egen munn, visste vi. Denne gang gjør han det to ganger og slår seg stolt på brystet for det. At han kan lage helt kurant nonfigurativ kunst med endetarmsystemet sitt, hadde jeg hørt rykter om. Nå fikk jeg endelig oppleve det. Vinge insisterer på at hans rumpe- og tissekunst er subtil og hører hjemme i Ibsen-sagaen.

Det beste man kan si om dette er at Vinge skaper en subtil enhet mellom kunstner og kunstverk. På ett tidspunkt ruller Vinge fram og tilbake over lerretet han har bemalt ved hjelp av eget endetarmsystem. Slik ferdigstiller han maleriet, for så å folde lerretet omkring seg, danse rundt på scenen og bli ett med kunstverket. How can we know the dancer from the dance? I sannhet er det subtilt.

Som teaterpublikum kommer vi svært tett på Vinges penis. Han kjæler med sin penis og gjennom den kjæler han også med oss. Han skjender vår blygsel med sin penisekshibisjonisme. Vi har å overvinne denne blygselen. Og vi som etter seks timer fortsatt sitter i salen, har nok gjort det, eller later som. Jeg gikk i teatret for å se John Gabriel Borkman og fikk — Vinges penis. Vi blir ett med den. Kunst, kunstverk og kunstpublikum går opp i en høyere enhet.

Gunhild, Erhard og John Gabriel Borkman. Foto: (c) William Minke
Gunhild, Erhard og John Gabriel Borkman som gladiator. Foto: (c) William Minke


Men så melder spørsmålet seg naturligvis: hva har dette med John Gabriel Borkman å gjøre? Da kommer jeg i stuss. Vel handler mye hos Ibsen om sex. Men denne forestillingen handler i forsvinnende lite grad om sex. Heller ikke om erotikk eller pornografi. Handler John Gabriel Borkman om mannlig potens? Det kan man si. Kanskje til og med i høy grad. Dramaet er et gedigent monument over maskulin kåthet på makt. Men jeg er usikker på om Vinges versjon handler om mannlig potens. Mest av alt handler hans tilnærming om kroppslige ekstremiteter. Det finner man ikke mye av i John Gabriel Borkman.

Hva så med forestillingens andre halvdel? Heldigvis trekker Vinges penis seg noe tilbake. Det betyr ikke at vi blir tryggere på Vinges maniske, allestedsnærværende regissørtype. Han fortsetter å snakke med Mikke Mus-stemme, men blir bare enda mer aggressiv. Han begynner å gå løs på scenografien, med slag, spark og sag. Samtidig innser jeg at Vinge og Müller også denne gangen, som med Vildanden i fjor, har pløyd dypt ned i materien. På paradoksalt vis er deres Ibsen-oppsetninger tro mot Ibsen. Alle karakterer er med. Alle scener er med. Alle sentrale temaer berøres. Men dialogen er kraftig beskåret. Vinge/Müller benytter seg av en ekstremt stilisert og antinaturalistisk spillestil som vi kjenner fra før. Alle skuespillerne bærer maske. Det aller meste av talen er spilt inn på forhånd. Alle karakterene har særegne måter å snakke på, å gå på, å le på. Gunhild hveser som en syk ulv. Frida Foldal, her som sin far av afrikansk stammeherkomst, tripper fjortislett over scenen ledsaget av synthpopglad ledemotivisk musikk. Enkeltreplikker velges ut og repeteres et utall av ganger. Motiver skal utforskes, vris og vendes på. Stykket er brutt opp i en uendelighet av enkeltscener. Man kan kjenne igjen de originale fire aktene, men som også scenografien dels destrueres, skal også Ibsens stykke konstrueres, dekonstrueres, rekonstrueres og nykonstrueres.

Hvor vil ensemblet med John Gabriel Borkman? Vildanden sluttet på grandiost vis med en scene hvor Hedvig nedkjempet en drage styrt av Dr. Relling, kynismens representant i stykket. Det kan virke som Vinge/Müller mener alvor med den ideale fordringen. Den er nemlig med også her i form av en innskutt film. Hos Ibsen slutter John Gabriel Borkman med at en "isnende malmhånd" griper Borkman om hjertet slik at han dør. Vinge/Müllers versjon avsluttes med en langvarig kamp på liv og død mellom en kjempemessig papphånd og Erhard. Han nedkjemper den isnende malmhånden med sverd og står som seierherre i forestillingens utgang. Vinge/Müller ønsker vitterlig å gjenreise idealismen. Det er utidsmessig. Det kommer noe bardus, men de tror faktisk på det godes endelige seier over det onde, over døden.

Den isnende malmhånden føres av en mefistofelisk karakter som etter alle solemerker å dømme skal forestille stykkets advokat Hinkel, mannen som forrådte John Gabriel Borkman slik at han endte opp i fengsel for underslag. Noen timer tidligere i forestillingen har samme Hinkel rævkjørt John Gabriel Borkman. Ibsen.nets lesere må ha meg unnskyldt, men en oppsetning som er så lite prippen fordrer en anmeldelse som heller ikke kan tillate seg å være prippen. Kort sagt blir John Gabriel Borkman rævkjørt av Hinkel med en stor dildo påført ordet Gesetz (lov). "Loven kjenner ingen unntak" står det skrevet med store bokstaver over forestillingens "styrepult" bak publikumsradene, en maksime plukket ut fra dialogen mellom Borkman og Vilhelm Foldal i andre akt som for tittelpersonens del er et brutalt og skånselsløst svar på hans krav om å bli betraktet som et unntakelsesmenneske. Mens Borkman blir skjendet bakfra dynker Gunhild seg selv med møkk fra to bøtter påmalt henholdsvis Schimpf (skam) og Schande (vanære). Samtidig skriker Vinge med rumpa bar høylydte proklamasjoner inn i mikrofonen: Teaterkunsten må være fri! Teater må være gratis! Det er en fornærmelse å forlange inngangspenger for teater!

I Ibsens stykke figurerer advokat Hinkel kun i kulissene, han har ingen replikker. Han har imidlertid en ikke uviktig rolle i Erhards keitete opprør mot foreldrene og tanten, Ella Rentheim. Hinkel er et springbrett i Erhards emansipasjonsprosjekt. Det er dit Erhard drar på fest sammen med Frida Foldal og Fanny Wilton på sin vei ut og inn i livet. I Vinge/Müllers oppsetning er Hinkel-karakteren mer kompleks. Han inviterer på fest, men står i ledetog med djevelen — eller er djevelen selv, en destruktiv makt som Erhard til slutt må nedkjempe.

Erhard spilles her av Ida Müller. Hun bærer samme maske som i de tidligere Ibsen-oppsetningene. Dette får en unektelig til å spørre seg: Er sluttscenen i Vinge/Müllers Ibsen-oppsetninger et prefigurert konsept? Er det dette vi skal se gang på gang? Ida Müllers hengslete, tynne kropp, de høye skuldrene, den naivistiske masken, sverdet, den onde makten som blir nedkjempet? Idealismen som seirer? Vinge og Müller lar altså ikke den kunstneriske arbeidsprosessen med stykket bestemme hvordan det hele skal ende. Det synes gitt på forhånd.

Scenografien og rekvisittene i Vinge/Müllers Ibsen-saga er igjen en fest for øyet: hylende overflødighetshorn diktert av et tegneserieestetisk univers. Scenografien består av tegneserieruter i nærmest bokstavelig forstand. Kjøkkenet, Erhards rom (hvor Erhard spiller gitar, dataspill, onanerer, leser Spiderman og jodler vekselsvis), Borkmans rom ovenpå, en trappeoppgang, gjennomgangsrom. I løpet av forestillingen avsløres lag på lag. Helt til slutt bestiger Erhard etter å ha nedkjempet kjempehånden noe som trolig skal forestille et svært fjell av malm.

Den lange ferden gjennom forestillingens elleve og en halv time byr på opp- og nedturer. Det er pekt på at John Gabriel Borkman er en svakere oppsetning enn Vildanden. Det kan jeg til en viss grad være enig i. Finalen er ikke så grandios. Enkelte scener i John Gabriel Borkman passerer uten å gjøre nevneverdig inntrykk. Enkelte karakterer aner man virkelig ikke hva gjør på scenen. Edvard Munch karakteriserte John Gabriel Borkman som "det mektigste snelandskap i nordisk kunst". Det kan være årsaken til at Vinge og Müller har inkludert en isbjørn i stykket, men det er uklart hva det tilfører. Vinge koketterer imidlertid med eget konsept. Dette er kunst som bærer i seg sin egen kritikk. Det er scenekunst som er himmelropende hemningsløs i ett og alt. Vinge vil være alt annet enn flink. Hans anal- og penisfikserthet henger også sammen med dette. Han insisterer på at kroppen er kunstens instrument og at det anale er like viktig — eller egentlig mer viktig enn det cerebrale. Her blir vi alle rævkjørt: tittelkarakteren, stykket, Ibsen, regissøren, publikum, teatertradisjonen, samfunnet.

John Gabriel Borkman — 4. Teil der Ibsen-Saga.
Spilles 27. oktober - 16. desember 2011 på Volksbühne im Prater.

Medvirkende: Martin Aaserud, Lea Basch Opheim, Lukas Besuch, Edwin Bustamante, Dierk von Domarus, Nico Ehrenteit, Robert Faber, Paul Flagmeier, Fredrik Floen, Julia Forne, Florian Gwinner, Marcel Heuperman, Margarita Hoffmann, Franziska Huhn, Sebastian Kaiser, Harald Kolåas, Maria Koulouti, Olivia Meyer, Ersan Mondtag, Ida Müller, Nefeli Myrtidi, Carl Nilsen-Love, stefanpaul, Christina Peios, Marc Philipps, Trond Reinholdtsen, Silvia Rieger, Angela Roudaut, Susanne Sachße, Hagen Schulze, Volker Spengler, Henning Streck, Dana Sauerland, Julia Raabe, Tilman Van Tankeren, Sarah Teichmann, Arnt Christian Teigen, Sonia Wagemans, Dominik Wagner, Vegard Vinge, Lisa-Theres Wenzel, Petter Width Kristiansen, Wojciech Zopoth.

En produksjon av Volksbühne Berlin i samarbeid med Nordwind Platform und Festival og med støtte fra Norsk Kulturråd.

Anmeldt på basis av forestillingen 25. november som inngikk i Nordwind Festival.