Hovedside » Arkiv » Nyhetsarkiv » Nyheter 2012 » Pappas nye dame er så rar. "The Lady from the Sea" på Rose Theatre Kingston

Pappas nye dame er så rar. "The Lady from the Sea" på Rose Theatre Kingston

Av: Benedikte Berntzen

The Rose Theatre
Dr. Wangel: "This longing for the absolute, the infinite... It´ll sweep you off into the darkness". Malcolm Storry og Joely Richardson. Foto: Johan Persson, The Rose Theatre.

En stemor som ikke kan kommunisere med ektemannens barn. En ny familiekonstellasjon der det drikkes litt for mye. En datter som blir tatt for gitt men som får en ny sjanse. En amatør som er selvhøytidelig mer enn arbeidsom. Og lengselen etter noe større og heftigere bortenfor hjemlige hverdager.
Hvordan kan oppsetningen av The Lady from the Sea på The Rose Theatre Kingston preges av fakter, fotside kjoler og klokkekjeder, når historien lyder så beklemmende velkjent, 124 år etter at den ble skrevet? Stephen Unwin har nok en gang bearbeidet Ibsen for britisk scene, men i The Lady from the Sea er det Ibsen som står for aktualitetene.

Fruen fra havet er et velkjent drama i England, særlig gjort kjent gjennom Vanessa Redgraves innsats som Ellida Wangel i London og på Broadway 1976-1979 og datteren Natasha Richardson i 2003. Det har vært høye forventninger knyttet til at Joely Richardson har tatt fatt på rollen etter moren og storesøsteren. Anmelderne har lagt velviljen til, men har ikke vært jublende begeistret. Som mange andre angloamerikanske Ibsen-oppsetninger lider forestillingen under en fremstilling som er litt for samvittighetsfull og prydelig velkledd. Resultatet er at historien blir en preken fra en svunnen tid i et fremmed land mer enn en fortelling som tvinger publikum til å ta en titt på sine egne private erfaringer. Som anmelderen i The Telegraphogså har påpekt, mangler forestillingen lidenskapen og det storslåtte som ligger i Ibsens mytiske tema om at naturen kan ha makten over menneskenes vilje.

Nordisk sommer preger denne oppsetningens stil. Her er det syriner, stakitter, lyse utemøbler og en flaggstang. Scenebildet domineres av en delvis skyet himmel og et dekke som kanskje er inspirert av en bølge i sin form. Handlingen starter med at Ballested (Robert Goodale), danselærer, maler og frisør møter den sykelige Lyngstrand (Sam Crane) som tror han er i ferd med å bli billedkunstner. De to utgjør en duo som mange vil kjenne igjen fra komediehistorien. Den stotrende Lyngstrand får en del latter når han promoterer sin idé om at "konen skal bli som sin mann". Hun skal gjøre ham "komfortabel" og det skal visstnok være "vidunderlig" for en kvinne. Alexandra Moen gjør en morsom Hilde med mange spydigheter og den groteske Ibsenhumoren vi kjenner så godt med replikker som "Han får ikke leve så lenge. Det synes jeg er så spennende å tenke på". Arnholm er den upassende nerd vi kjenner fra Ibsens hånd der han minner Ellida på at hun er kalt opp etter en båt og ikke har et kristent navn. Men siden han har fridd til henne en gang så innrømmer han at han jo føler seg litt "trykket". Scenen mellom ham og Bolette der det blir klart at hun får reise fra karpedammen hun bor i, er vel verdt å vente på. Nølende legger de to planer for fremtiden og utgjør et frampek for hvordan det skal ende for hr. og fru Wangel.

Når Dr. Wangel (Malcolm Storry) introduserer sin kone med "here she is, our lady from the sea", kommer Richardson feiende ut på scenen og inntar en posisjon som minner mer om et tablå enn en teaterforestilling i 2012. Hennes figur er så vakker og hennes humør skiftende som havets luner, og hun spiller sin Ellida med nervøse håndbevegelser og en noe skjelvende stemme som mange vil kjenne igjen fra moren. Det er ikke gjort overdrevent teatralsk, men effekten blir hemmet av store fakter og kjoleskift som insisterer på at vi befinner oss i 1888. Det blir noe erkebritisk over replikker som "I’ve learned to love my husband and that’s why it’s so awful" uttrykt med himling med øynene, og de seksuelle undertonene som ligger i lengselen etter havets uendelighet virker avgjort... tilsnørt. I samme stil er den fremmedes reaksjon på Ellidas endelige avslag et lite lidenskapelig "very well", og han er like velkledd som enhver engelsk clerk.

The Rose Theatre
Joely Richardson er en vakker og trist Ellida Wangel. Foto: Johan Persson, The Rose Theatre.

Malcolm Storrys Dr. Wangel er en flott skikkelse med et lett kroppsspråk som passer godt til hvor åpen han er om Ellidas plager, deres samliv og om barnet de bare hadde i noen få måneder. Storry er en Wangel uten småborgerlige bekymringer, men hans idé om landlig familieidyll er noe vaklende når han medisinerer sin kone til en tilstand den observante Bolette kaller "odd" og selv gjerne tar en konjakk på morgenkvisten. Men det er han som tilbyr sin kone full frihet.

Rose Theatres oppsetning tar stilling til det de kaller Ibsens gåte fra Et dukkehjem: Er et lykkelig ekteskap mulig? Ja, men kun under de rette forutsetninger er svaret de gir. Men det er like mye personenes valg som deres forutsetninger som forandrer seg og drar handlingen fremover. Dr. Wangel snakker jo først om å ta sin kone til det åpne havet ved Skjoldviken, men Ellidas beslutning om å bli på stedet er det som preger slutten. En beslutning som Ellida bekrefter med et høyt og bevrende "yes". Hilde sier strålende at det er akkurat det hun vil, og også Lyngstrand er sikker på at han har mye godt i vente. Men ikke langt unna lurer den Ibsenske ironi: Lyngstrand er dødssyk og har ikke lenge igjen. Og når vi møter Hilde igjen i Bygmester Solness har hun reist fra Ellida og sin far for godt, for som hun sier: "Bare et bur hadde jeg".

The Lady from the Sea på The Rose Theatre Kingston ble spilt 28. februar - 17. mars 2012.
Produksjonen er registrert i repertoardatabasen her.