Hovedside » Arkiv » Nyhetsarkiv » Nyheter 2012 » Peer Gynt ved Gålåvatnet: Fem akters sjarmerende egoisme

Peer Gynt ved Gålåvatnet: Fem akters sjarmerende egoisme

Av: Benedikte Berntzen

Peer Gynt
Peer Gynt er en fest ved Gålåvatnet. Foto: Ibsen.net

Når bussjåføren kaller oppsetningen fenomenal og forsikrer at vi har noe å glede oss til idet han tar oss over fjellet på Peer Gynt-vegen, da har vi høye forventninger til årets Peer Gynt ved Gålåvatnet. Og for en kveld det ble i lykkelandet: Sol fra en klar blå himmel la et skinn av selvtilfredshet og humør over denne sommerkvelden. Det var helt fullt i det naturlige amfiet som rommer omkring to tusen tilskuere, og det ble en opplevelse med Ibsens rimslynger, møter med utrolige personer og landskapets selvfølgelige storslåtthet. Men er, som Bjørnstjerne Bjørnson påpekte i 1867, "Fem Akters Egoisme" i lengste laget?

Peer Gynt er nordmenns favorittdrama, og lenge har vi knegget over Ibsens framstilling av en skrønemaker fra steinrøysa som kaller seg "verdensborger av gemytt". Dramaet er sentralt i vår nasjonallitteratur og Griegs musikk pensum i landets barnehager, men denne stuerene posisjonen bør ikke overskygge at Peer Gynter et av Ibsens mest oppførte dramaer, i 2011 på scenen blant annet i Moskva, Dublin, Kansas City, Chicago, London og Berlin.

 

Verdensdramatikeren Ibsen ser vi ikke mye til på Gålå, for sagnet sier, og lokalbefolkningen gjentar, at en Per Gynt skal ha levd på Hågå i Sødorp. Men som i mange andre Ibsendramaer er det ikke handlingens sted og innlemmede tradisjoner, men heller tone og reaksjoner som bidrar til et allmenngyldig inntrykk. For Peer taler til mennesker i alle verdensdeler. Hvem av oss vil ikke slippe alvor og nøkterne vurderinger? Hvem kan kaste den første sten mot steinrøysa? Peer faller for alle fristelser og viser vår egen ubestandighet.

 

Dennis Storhøi (52) er en blond og sjarmerende Peer som gløder når han raljerer på dølamål i dramaets første del, og får herje fritt mellom Aase og bryllupsgjestene på Hægstad. Den fattige og fillete Peer har fått ingenting av sin far og en skattkiste av fortellinger og humor av sin mor. Peer og Aase er, til tross for sitt forsmedelige sosiale fall, fornøyde med å være på drømmereise der fordums ære blir opprettet i regler og fantasier. Storhøi springer lett mellom stemningene i teksten som endrer seg med det norske fjellværet, og parerer bygdefolk og kvinner med imponerende humør og fysisk spill. Men Peer er ikke gammel før han viser sin mer lunefulle side. Han har selv egenskapene til et tohodet troll, og det er ikke langt fra en ufarlig sjarmoffensiv som "mange ting kan je og mær ska’ det bli" til det tøffere "je er varulv om natten; - je skal bite deg over lender og rygg", som setter en støkk i unge Solveig. Lokket av løfter om glitrende gull, et kongerike og litt hoftesvinging havner Peer hos trollene, disse tomsingene som bor for seg selv litt i utkanten av Europasivilisasjonen, der de feirer sin egen fortreffelighet. Under kubjellers idiotiske klang vil trollene at Peer skal ofre sitt menneskesyn for å bli Dovregubbens arving. Et lite riss i øyet skal korrigere Peer slik at han også ser verden som dem. Men som ved alle alvorlige krav stikker Peer av med litt hjelp hjemmefra etter å ha ropt på… sin mor.

 

Dovregubben:
Hva er forskjellen mellem troll og mann?
Peer Gynt:
Der er ingen forskjell så vidt jeg ser. Stortroll vil steke og småtroll vil klore; - likeså hos oss hvis bare de torde.
(2. akt)

Charlotte Frogner er et fælt vesen som den grønnkledde og aldri har vel Peers replikk "noe ustyggelig stygt!" vært sannere. Den gestaltningen skal Frogner være kar til å passe godt på og ha mye moro med, og det er ikke fritt for at noen mannlige publikummere gyser under hennes framtoning. Når den grønnkledde har Peer i sitt grep bærer det mot den klamme isolasjon inne i fjellet, og hun lar heller ikke Peer i fred på resten av hans ferd.

Den grønkledde

Peer har nok krefter til mange eventyr, men får bank hos trollene. Foto: gundersenogmeg.no

 

I rollen som Anitra blomstrer Charlotte Frogner igjen. Anitra er en lettkledd gold-digger med utstrakt evne til å stryke Peers selvbilde rette vei for å oppnå det hun vil. Akk ja, Peer, din formue ble jo oppnådd via slave- og våpenhandel, så i moralens navn; la det fare. Solveig (Ina Kringlebotn) skjærer mot selskapet av de andre kvinnelige personene som er av en mer "skrøpelig slekt". Solveig er en kristen lysfontene uten særlig sjarm eller lidenskap, usannsynlig som de fleste idealer jo er.

 

Aases død er en befriende scene uten noe hint til et sorgtungt Pieta, som ofte sett i andre oppføringer av Peer Gynt. På Gålå leker Peer sin mor inn i døden, og som i første scenen er det vanskelig å vite hvem leken gleder mest. I alle fall kommer Peer igjen utenom en beklemmende situasjon med sin kjekke "nu vil vi sammen snakke, men bare om løst og fast". Storhøi balanserer på tekstens utrolige vidd mens handlingen og stemningsskiftene kryper videre mot solnedgangen.

 

Forestillingen er et løft av alle medvirkende, og særlig Stein Grønli som Knappestøperen er en imponerende skikkelse, skummel men mektig holder han sin tomme skje klar for å støpe om alle som har levd litt "så som så". Rune Rekstens Begriffenfeldt er full av vill energi og en kostelig framtoning og som Dovregubben er han også utrolig morsom ("Å, jeg er kommen så rent på knærne -!"). Som den magre i 5. akt bringer Reksten en dyster stemning av galskap og forvitring til idyllen som omgir publikum.

Peer Gynt

"Atter og fram, det er like langt; - ut og inn, det er like trangt". Foto: Ibsen.net

 


Forestillingen er en opplevelse med kor og fullt orkester, og mange statister og mindre roller bidrar til en stødig produksjon. Men det er også en grovmasket framstilling, og hvorfor ikke den yre eventyrer lærer sin lekse allerede i 3. akt, kan man undre. At han har ork til å synge "Rai Rai" og danse med Anitra etter at han har fått bank av bryllupsgjestene, trollene og Bøygen er nokså utmattende. Løkscenen (5. akt) er bare uhyggelig, med tåke, mørke skygger og den gamle Peer med lite mer enn en stokk å støtte seg til. Det er Peer selv som sier "nå skal vi skrelle deg vår kjære Peer" - og det er et nokså mørkt bilde på en aldrende mann.

Jeg savner et grep om Peers altomfattende berg- og dalbanetur. Men ikke er det mye moralfilosofi i hans replikker som "Gull har jeg gravet, og mistet hva jeg fant; - fatum og jeg vi er rent på kant", og ikke har Ibsen selv gitt særlig mange hint heller, som i dette hjertesukket i et brev fra 1868: "Hvis Nutidens Normænd, som det jo lader, gjenkjender sig selv i Peer Gynts Person, faar det blive de Godtfolks egen Sag". Det hjelper ikke mye, men takk for tipset Ibsen!

- Ja, "Peer Gynt" er ypperlig, Ibsen: Blot Nordmænd kan se, hvor god den er!!
(Brev fra Bjørnstjerne Bjørnson november 1867)

Peer Gynt er ferdig på Gålå for i år, men spilles på Fornebu mellom 31. august - 2. september i en noe mer urbanisert versjon.
Oppsetningen er registrert i Ibsen.nets repertoardatabase her.
Les professor Vigdis Ystads fordypningsartikkel om Peer Gynt her.