Hovedside » Arkiv » Nyhetsarkiv » Nyheter 2014 » Nora i glasskula

Nora i glasskula

Av: Jens-Morten Hanssen

Theater Oberhausen, Nora oder Ein Puppenhaus. Foto: Thomas Aurin

Tom scene. Eneste rekvisitt: et kunstig juletre i bakgrunnen. Det er jul, og Nora har handla julegaver til sine barn. Joda, ansatsen er for så vidt gjenkjennelig ibsensk. Men vi får raskt bange anelser ved synet av Nora i Manja Kuhls skikkelse. I Theater Oberhausens gjestespill med Et dukkehjem under Ibsenfestivalen er Nora en krysning mellom ballerina, Disney-prinsesse og Barbiedukke. Kostyme: ballettsko og ballettskjørt. Hårmanke: ekstremt stort og fyldig rødt, krøllete hår (kun dukker har slikt!). Idet Nora åpner munnen for sine første replikker, blir all tvil feid av banen. Dette vil ikke gå ad den tradisjonelle vei. Aldri i verden om denne Nora går den veien vi er vant med, ut av dukkehjemmet i selvrealiseringens og emansipasjonens navn.

At eksponenter for det som noe upresist kalles tysk regiteater hopper bukk over den tradisjonelle psykologisk-realistiske tilnærminga til Ibsen, er vi blitt vant til. Regissør Herbert Fritsch har fortid som en av Frank Castorfs mest betrodde skuespillere på Volksbühne i Berlin. Vi aner hva vi går til.

Spillestilen er ekstatisk, hektisk, affektert. De tre mannlige figurene, Torvald (Torsten Bauer), Krogstad (Jürgen Sarkiss) og Dr. Rank — eller Dr. Krank som han heter her (Henry Meyer) — er zombier, likbleke og fæle. De to kvinnene, Nora og Fru Linde, ekstremt karikerte. Jeg har aldri sett Fru Linde framført slik: hun er en hypersensuell, hyperaffektert femme fatale, en nymfoman som blir seksuelt pirra av alt og alle. Oppsetninga er lada med tegneserie- og horrorfilmestetikk, det siste effektivt understøtta av Otto Beatus’ musikk (basert på musikken i Hitchcocks film «Rebecca»).

Et dukkehjem handler om penger, makt og forholdet mellom kjønnene. I Herbert Fritschs regi er disse grunnelementene for så vidt i behold, men de er pervertert og banalisert. Torvald utøver sin makt først og fremst gjennom vold og seksuell trakassering. Gang på gang løfter han på Noras tyllskjørt og dasker henne over baken. Ovenfor Fru Linde mer enn antyder han at det med stillinga som hun tilbys i Aktiebanken, følger forventninger om seksuelle tjenester, noe Fru Linde på sin side virker mer enn klar for å tilby. Det er ikke bare Torvald som trakasserer Nora, det gjør i grunnen alle. Men Nora på sin side vet også å utnytte sitt kjønn for å oppnå fordeler eller å utøve makt.

Spørsmålet er selvfølgelig: Fungerer Fritschs grep? Henger forestillinga på greip? Ifølge min opplevelse må svaret bli ja. Ikke at det ikke er problematiske sider ved den. Men som teaterkunst betrakta var dette friskt, morsomt, originalt, virtuost utført, tankevekkende og provoserende. Spesielt Manja Kuhl framviser en tour de force i kroppsbeherskelse, stemmebeherskelse, gestikk, timing og frasering. Det er hysterisk, det er overspill til tusen, men det fungerer.

Et dukkehjem blir plassert inn i en populærkulturell kontekst. Stykket har i original sterke melodramatiske anslag, som imidlertid ofte blir underspilt eller helt eliminert. Her spilles de ut til overmål. Det brukes slapstick, en kroppslig spillestil med karikerte gester som minner både om tegneserieverdenen og den burleske biten av vår filmhistorie. Nora gjennomgår på sett og vis en skrekkhistorie på det psykologiske plan i Et dukkehjem. Her spilles det ut som horrorfilm med tilhørende groteske elementer. Den psykologiske troverdigheten går selvfølgelig fløyten, men det er kalkulert og villet.

Hva forsvinner ellers ut med badevannet? Ibsens originale slutt er fullstendig ramponert. Dialogen på slutten, selve sluttoppgjøret mellom Torvald og Nora, kommer aldri i stand i denne forestillinga. Den er redusert til en monolog hvor Nora riktignok helt til slutt gjør det klart at hun ikke elsker Torvald lenger, at hun forlater ham. Men det taler sitt tydelige språk at Torvald forlater scenen før monologen. Slutten er her, slik jeg tolker den (den er ikke entydig), dypt pessimistisk. Noras frigjøringsprosjekt avsløres som illusorisk. For det første adresseres og kommuniseres det ikke til noen. Ingen får med seg at hun akter å forlate mann og barn. Det er fort gjort å tenke at ordene her blir fullstendig tømt for essens og konsekvens. For det andre: Går hun egentlig? Hvor går hun? Hun stiller seg opp midt på scenen i ballerinapositur. Ned fra oven daler glitter. Sluttbildet blir, slik jeg tolker det, et bilde av Nora som ballerina/dukke/prinsesse inni en glasskule med vann og glitter som daler ned over henne når man rister på kula. Nora forblir et leketøy, hennes liv likeså tomt, substans- og innholdsløst som det alltid har vært. Er det noe potensiale for selvrealisering i Manja Kuhls Nora? Nei og atter nei.

På slutten, i det øyeblikket Torvald mottar gjeldsbrevet fra Krogstad og de således på overflata er redda, begynner juletreet i bakgrunnen å brenne. Det blir et sterkt symbol som står i motsetning til Torvalds gjentatte konstatering av at «vi er redda». Det brennende juletreet symboliserer ikke bare en familie i oppløsning, men en hel tradisjon (som den kristne julehøytida er et uttrykk for) i oppløsning. Og svaret på dette er lite oppløftende i et kvinnesaks- og frigjøringsperspektiv. Nora under glitterregn i en glasskule.